SIVERT HØYEM - "Roses Of Neurosis" (EP)
Sivert Høyem is 44 years old, two years older than Elvis when he kicked the bucket. This tells us that «growing up» in the rock business is still uncharted terrain. There is no road map. You are supposed to «develop artistically» and «give the people what they want», more or less within the same breath. Yeah, and please — try to avoid looking old. Anyway, Sivert has put the idea of «reinventing rock music» back in the box, where it belongs. And he´s looking better than ever. «I don´t even know if what I´m making really is rock music,» he says with an apologetic smile. This is open to debate. The five songs on the fresh EP Roses of Neurosis are decidedly not «kick-ass»; these are midtempo songs, with beautiful melodies, sophistically arranged, pure and undiluted streams of lovely sound. Sivert Høyem is moving from darkness to light, a few lumen at a time. And the possibly best male voice in the whole of Scandinavian popular music, displays his impressive register.
Sivert says that the whole idea of «artistic development» in the end turned out to be stifling. For a long time, he was so obsessed with his «sound», production, and presentation, that it stood in the way of what really should be counting: the songs and his voice. The conversation turns to influences. Still, crooning from his grave for four years now, Leonard Cohen is his greatest idol. «He is my Bob Dylan, the eternal literary rock star,» Sivert says. «Cohen is darker, more sensual, he carries that romantic aspect that is so important to me».
The tunes always came easy to Sivert, while the lyrics are born in a little more agony. (The opposite, in fact, of Dylan, who wrote like a frantic war reporter in the trenches, but often ended up stealing his melodies.) With Sivert, there is an intermediary stage, where the tune is all finished but the words are just gibberish, automatic singing. Sometimes, however, the gibberish informs the song, like text messages sent from his subconscious.
And everything he touches turns to love songs, these days. «Yes ... I´m not sure, but sometimes I feel that is the only thing worth writing about».
The sounds of his childhood are also a huge influence in 2020. Sivert Høyem grew up in the 1980´s, an era much in favor in the music world of today. «There are things in eighties´ pop music I find very attractive and inspiring. For instance, I´ve listened a lot to The Blue Nile, and I think you will hear that in the arrangement of «Safe Return». At least trumpeter Nils Petter Molvær did, when he came in to record the solo. I like Eurythmics when they were good, and I can never shake off my admiration for Kate Bush and her Hounds of Love. One interesting thing to me is that the eighties to a great deal was about echoing or channeling the golden fifties, a return of romanticism and rock´n roll».
Sivert Høyem was born January 22nd, 1976, and grew up in Bøstrand near Sortland in Northern Norway.
He moved to Oslo in 1995 and read history at the university while trying to make it in the music business. His band Abbey´s Adoption changed their name to Madrugada on the suggestion of Oslo poet Øystein Wingaard Wolf, and they made their album debut with Industrial Silence in 1999. The album went straight to the top of the national charts.
For many years, Madrugada was Norway´s biggest concert attraction, and they performed to full houses and large festival crowds in other European countries. In 2005, they went to number one in Greece with The Deep End. Continental European music press frequently labeled their music «dark, arctic rock». At home, they in 2005 were awarded three Spellemann (the Norwegian Grammy), among them the prestigious Artist of the Year. Concert album Live at Tralfamadore (named from a fictional planet in the literature of Kurt Vonnegut jr.) went on to sell more than 150 000 copies, making it the bestselling Norwegian concert album ever.
Madrugada disbanded after a series of farewell concerts following guitarist Robert Burås´ death in 2007. Sivert Høyem had already released two solo albums, Ladies and Gentlemen of the Opposition (2004) and Exiles (2006). His first post-Madrugada solo album named Moon Landing came in 2009, and was rewarded with another Spellemann award. Solo effort #4 was named Long Slow Distance (2011), topped by the majestic and hypnotic «Blown Away» and the concert favourite «Give it a Swirl». «Endless Love» was released in 2014, followed by «Lioness» in 2016. The solo career was crowned by a double concert in the summer of 2017, when he played to 10 000 people in the nearly 2000 year old Herod Atticus Oden amphitheatre in Athens. This event is available both as a double live album and as a concert film.
Then Madrugada suddenly sprang alive again, with Christer Knutsen and Cato Thomassen as guitarists. In 2019, they toured 20 countries — a grand parade of a tour that gave Sivert a powerful injection of confidence and creativity. «It was all a little strange,» Sivert says. «Madrugada was reborn at a much higher level than we ever reached before we broke up. Turns out we have lots of fans in South America, places like that. It´s a different crowd than we´re used to. Almost like we´ve become a chillout band for the metal generation».
The five songs on the Roses of Neurosis EP evoke — in this listener — a series of images from assorted times and places. «Run Away» has chord changes and vocal lines reminiscent of late-period The Beatles. «Devotional» opens in a mood that recalls the mid-eighties incarnation of Bryan Ferry. (Sivert admits to having tortured his bandmates with Roxy Music for years now.) «Archduke» is possibly where the Leonard Cohen influence runs most true and pure. And «Queen of my Heart», the most pop-like and hook-driven number, has a slight touch of The Pretenders, one of the truly awesome rock bands of the eighties.
Sivert´s own band has played together many years now, and a tight, intuitive unit has emerged. They are Christer Knutsen (piano, keyboards, guitar), Cato Salsa (guitar), Børge Fjordheim (drums) and Øystein Frantzvåg (bass). Special guest star in a few really magic moments is Nils Petter Molvær on trumpet, the Miles Davis of Norway.
The five tracks on the EP are recorded in Oslo, arranged and produced by Sivert Høyem and his main musical partner Christer Knutsen. All music and all lyrics written by Sivert Høyem.
Torgrim Eggen, author
Norwegian
SIVERT HØYEM - "Roses Of Neurosis" (EP)
Sivert Høyem er 44 år, to år eldre enn Elvis da han la på lokket. Det forteller oss at det å «vokse opp» som rockartist fremdeles er noe uvisst, et skritt ut i mørket. Noe kart finnes ikke. Man skal liksom både fornye seg og «gi fansen det de vil ha», i ett og samme åndedrag. Ja, og prøv å fortsette å se ung ut, er du snill.
Ideen om at han er utvalgt til å gjenoppfinne rocken har Sivert lagt tilbake i esken. Og han ser bedre ut en noensinne. «Jeg vet ikke en gang om det er rock, det jeg lager,» forteller han med et nesten skamfullt smil.
Det kan vi diskutere. De fem låtene på den nye EPen «Roses of Neurosis» er i hvert fall ikke «kick-ass»; det går i midtempo, det er deilige melodier, sofistikerte arrangementer, rein ufortynnet vellyd. Sivert Høyem beveger seg fra mørke til lys, Og den kanskje aller beste mannsstemmen i norsk populærmusikk tar ut hele det imponerende registeret sitt.
Sivert forteller at han opplevde ideen om «fornyelse» som en tvangstrøye til slutt. Han ble så oppslukt av «sound», produksjon og positurer at det skygget for det egentlige, som er låtene og stemmen. Vi snakker litt om forbilder, og det er stadig Leonard Cohen som er den største for Sivert. «Han er min Bob Dylan, den litterære rockartisten. Cohen er mørkere og mer sensuell, han har det romantiske aspektet som er viktig for meg.»
Sivert har alltid hatt lett for det melodiske, mens tekstene har blitt til under pinsler. (Altså motsatt av Dylan, som skrev som en heseblesende krigsreporter, men gjerne rappet melodiene fra andre.) Hos Sivert finnes et mellomstadium der melodien er ferdig og sangen består av tulletekster, gibberish som han kaller det. Noen ganger gir likevel tulleteksten klare føringer, «da er det underbevisstheten som snakker til meg».
Og alt han tar i blir til kjærlighetssanger nå. «Ja ... jeg vet ikke, men av og til føles det som om det nesten er det eneste en sang kan handle om».
«Det er kanskje i tidligste laget, men jeg går i barndommen. Det var trekk ved åttitallsmusikken som jeg synes er veldig verdifulle og som jeg lar meg inspirere av nå. For eksempel har jeg hørt mye på The Blue Nile i det siste, og det tror jeg man hører i arrangementet på «Safe Return». I hvert fall gjorde Nils Petter Molvær det da han skulle spille trompet i studio. Jeg liker Eurythmics da de var på høyden, og blir aldri ferdig med Kate Bush og hennes «Hounds of Love».
«Åttitallet handlet ikke minst om å gjenoppdage femtitallet, den klassiske popmusikken ble veldig romantisert. Og nå er vi kanskje inne i en runde til?»
Sivert Høyem ble født i 1976 og vokste på Bøstrand nær Sortland i Nord-Norge. Han flyttet til Oslo i 1995 og studerte historie på universitet mens han prøvde å slå gjennom som musiker. Gruppa Abbey´s Adoption ble omdøpt til Madrugada etter forslag av poeten Øystein Wingaard Wolf. De albumdebuterte med «Industrial Silence» i 1999. Plata gikk rett til topps på VG-listen.
Madrugada var i flere år Norges største konsertattraksjon, og spilte også for fulle hus og på store festivaler i flere europeiske land. Blant annet tok de førsteplass på listene i Hellas med «The Deep End» i 2005. «Mørk polarrock» var gjerne merkelappen sørover på kontinentet.
Hjemme i Norge vant gruppa i 2005 tre Spellemannspriser, deriblant Årets Spellemann. Konsertalbumet «Live at Tralfamadore» (etter en fiktiv planet i Kurt Vonnegut jrs romaner) solgte over 150 000 kopier, og er Norges mestselgende konsertplate noensinne.
Madrugada ble oppløst etter at gitaristen Robert Burås døde sommeren 2007, men avviklet først en serie stort sett utsolgte avskjedskonserter. Da hadde Sivert Høyem allerede sluppet to soloalbum, «Ladies and Gentlemen of the Opposition» (2004) og «Exiles» (2006). Hans første soloplate post-Madrugada kom i 2009 og het «Moon Landing», belønnet med nok en Spellemann. Soloalbum nummer fire het «Long Slow Distance» (2011), og ble toppet av den seige, hypnotiske «Blown Away» samt livefavoritten «Give it a Whirl».
«Endless Love» kom i 2014, fulgt av «Lioness» i 2016. Solokarrieren ble gedigent kronet med en dobbelkonsert for 10 000 mennesker i det nesten 2000 år gamle Herodes Atticus-amfiteatret i Athen, juni 2017. Det finnes både et dobbelt live-album og en konsertfilm fra begivenheten.
Og så gjenoppsto Madrugada med Christer Knutsen og Cato Thomassen på gitarer. I løpet av 2019 spilte de i 20 land — en seiersparade av en turné som ga Sivert et veldig kreativt boost.
«Det var egentlig litt merkelig,» sier Sivert. «Madrugada gjenoppsto på et høyere nivå enn bandet noensinne befant seg på. Vi har masser av fans i Sør-Amerika, for eksempel. Og publikum er annerledes enn her hjemme, nesten som om vi er et slags chilleband for metal-folket.»
De fem sangene på EPen «Roses of Neurosis» fremkaller — hos denne lytteren — bilder fra ulike steder, ulike tider. Her en melodiføring som har atskillig til felles med de siste Beatles-platene, og der en stemning som fører tankene til den modne Bryan Ferry, omkring «Avalon». Sivert Høyem tilstår å ha torturert musikerne sine med Roxy Music i tide og utide. «Archduke» er muligens der Leonard Cohens åre renner klarest. Og den kanskje mest hook-pregede av sangene, «Queen of my Heart», har en aldri så liten touch av The Pretenders, en av åttitallets virkelig fantastiske rockgrupper.
Siverts eget band har hengt sammen lenge nå og har blitt formidabelt samspilte. De er Christer Knutsen (piano, keyboards, gitar), Cato Salsa (gitar), Børge Fjordheim (trommer) og Øystein Frantzvåg (bass). Som gjestemusiker i noen riktig magiske øyeblikk finner vi Nils Petter Molvær på trompet, den nærmeste vi i Norge kommer en Miles Davis.
Sangene på EPen er spilt inn i Oslo og er produsert og arrangert av Sivert Høyem og hans viktigste musikalske samarbeidspartner Christer Knutsen. All musikk og alle tekster er av Sivert Høyem.
Torgrim Eggen, forfatter
