SIVERT HØYEM "ON AN ISLAND"
Nyksund in Nordland, Norway at 68.59 degrees north (the latitude of Northern Siberia) has nine year-round citizens. Once upon a time, this was a major fishing community. It became depopulated in the 1960´s, because the port is too shallow for modern trawlers. Sivert Høyem grew up a 45 minute car ride from here. As a kid, he went to Nyksund to see a genuine ghost town, and once to view a beached whale. Then the community got somewhat revitalized. Artists and hippies moved in for the «atmosphere». Nyksund turned up in film and televison productions. In the summertime, the place can be pretty lively now. They even have a good restaurant. September is another story. Cold rain and winds sweep the island, and the first northern lights are flickering overhead. In September of 2021, Sivert and his co-conspirators moved into Zoar, the old parish house in Nyksund, to do music recordings (Zoar is a town mentioned in Genesis, a place that was spared by the Lord when fiery destruction swept Sodom and Gomorrah). The surroundings are spectacular. Straight west/northwest lies the open Arctic ocean, next stop Greenland. At your back, you have the scenic so-called Queen Route, and a torn panorama that rivals the world famous Lofoten archipelago further south.
Høyem says started as the idea of creating something «naked and stripped-down» together with engineer Bjarne Stensli. Something close to a live or demo recording, and not in a «normal» environment. (Recording studios are acoustically dead.) They were looking for a big recording room, preferably a church. Locations in Toscana and the South of France were on the table, but they wanted a place with wooden walls and floors, which are scarce in Southern Europe. Then the pandemic struck, and you couldn´t travel abroad anyway. Then the Zoar idea turned up. There, in a sanctified space beneath kitsch-like paintings of our Lord and Saviour, the songs of On an Island came to life. From the ceiling hangs a model of a traditional Norwegian cod fishing vessel. An old harmonium belonging to the congregation joined the party. Everything was recorded in this one room whith microphones, usually as a live trio (Sivert, Christer Knutsen and Børge Fjordheim), not unlike the way jazz recordings are made. Nothing comes from a digital box with preset sounds. There´s a lot of ambience in this music, marked by the ominous twang of barytone guitars, an antique electric keyboard called the Phillicordia and a sparse, minimalist rhythm section. It was mixed by industry legend Tchad Blake at his home studio in Wales. Incidental sounds, creaking boards and possible ghost visitations are all there. It sounds timeless, immediate and raw, and it´s probably not even «rock music». The result is like being teleported north of the Arctic Circle in September, when nights grow cold and dark. Also lyrically, the unstable weather of the Far North somehow seeps through.
Sivert Høyem has always self-identified as a melancholic. «At Edvard Munch´s time, this was a diagnosable disease,» he says. With On an Island he has also arrived at some kind of Northern Gothic. Especially in «The Rust», a bleak tale about love and car wrecks rusting in unison, and in «Now You See Me, Now You Don´t», a kind of novella about a fishing community not unlike Nyksund from the past. A young girl takes a lover, who might be the Devil or a travelling preacherman. She gets pregnant, a black dog appears at the mountain, and the cursed weather takes too many lives out at sea. In Northern Norway, people´s minds change with the seasons. A milder romanticism appears in «Two Green Feathers», borrowing the opening from Knut Hamsun´s Pan. Sivert read it as a teenager, and the novel left a deep impression. Then at one time, he personally received a letter containing two green feathers — from a woman who apparently had read the same story. Sivert Høyem belongs to a vocal tradition that starts with Roy Orbison and Scott Walker, an almost operatic way of performing pop songs. David Bowie was a strong branch on that tree. So is Chris Isaak, who has fine-tuned the melancholy approach that Sivert enjoys so much. Other important influences are making themselves heard. «When Your True Love is Gone» has phrasing that would have suited Leonard Cohen. «Aim For The Heart» is reminiscent of Bryan Ferry, another Høyem favourite. Like Ferry, he views the entire history of pop music as a library, where you can pick whatever you need — in «Aim For The heart» a few details with a Latin or Mexican flavour. As a singer, he is more accomplished than both of these gentlemen. Sivert can sing like an angel when so inspired, like the Devil at need. The basics are here, the oxygen and hydrogen of rock music, the church house and the blues shack.
Torgrim Eggen, author
CAST:
Sivert Høyem: vocals, guitar
Christer Knutsen: guitar, keyboards, vocals
Børge Fjordheim: drums, percussion, vocals
With help from: Lise Voldsdal (violin), Cato Salsa (guitar/keyboards), Øystein Frantzvåg (bass/keyboards)
NOR
SIVERT HØYEM "ON AN ISLAND"
Nyksund i Nordland har ni fastboende, men ofte er de færre. En gang var fiskeværet det nest største i Vesterålen. Nyksund ble avfolket fra 1960-tallet, fordi havna ikke var djup nok for moderne trålere. Sivert Høyem vokste opp 45 minutters biltur herfra. Av og til dro de til Nyksund for å se en ekte spøkelsesby, en gang for å se en strandet hval. Så foregikk en re-vitalisering. Kunstnere og hippier flyttet inn for «atmosfærens» skyld. Nyksund ble scene for filmopptak (bl.a. «Insomnia»). Sommerstid kan stedet være ganske livlig nå.
September er noe annet. Regnet pisker kaldt, og nordlyset begynner å blafre.
I september 2021 rykket Sivert og samarbeidspartnere inn i det gamle menighetshuset Zoar i Nyksund for å gjøre musikkopptak. (Zoar eller Soar er en by i Midtøsten fra 1. Mosebok, som blir skånet da Herren lar det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra). Omgivelsene er spektakulære. Rett ut ligger Storhavet, neste stopp Grønland. I ryggen har man Dronningruta (oppkalt etter dronning Sonjas fjellvandring i 1994) og det forrevne panoramaet som byr Lofoten sterk konkurranse. Det begynte med en idé om å gjøre noe «enkelt og nedstrippet» sammen med tekniker Bjarne Stensli. På det nærmeste live- eller demoinnspillinger, og ikke i vanlige omgivelser. Platestudioer har ikke naturlig klang. De var på jakt etter et stort innspillingsrom, helst en kirke. De diskuterte Sør-Frankrike og Toscana, men det måtte være trevegger og tregulv, og det er det smått med der sørpå. Så kom pandemien, og det ble uaktuelt å reise utenlands. Dermed dukket ideen om Zoar opp. Der, i et vigslet rom under tidenes mest kitschy Jesus-malerier, ble albumet On an Island til. En modell av en fembøring, en trebåt bygget for skreifiske, henger i taket. Menighetens gamle pumpeorgel ble med på festen. Alt ble tatt opp i ett rom med mikrofoner, oftest som trio (Sivert, Christer Knutsen og Børge Fjordheim). Ikke ulikt hvordan jazzopptak gjøres. Ingenting stammer fra bokser med preprogrammerte lyder. Det er veldig mye rom i denne musikken, som preges av skjebnetwang fra baryton-gitarer, et antikvarisk keyboard kalt Phillicordia og en sparsom, minimalistisk rytmeseksjon. Dette er mikset av bransjelegenden Tchad Blake i hans hjemmestudio i Wales. Tilfeldige ulyder, knirkende treverk og lyden av eventuelle spøkelser er med. Det låter tidløst, umiddelbart og rått, og det er usikkert om «rock» er riktig merkelapp. Resultatet er som å transponeres til Vesterålen i september, når nettene begynner å bli lange og kalde. Nordnorsk ruskevær siver inn i tekstmaterialet også.
Sivert Høyem har alltid vært melankoliker av legning. «På Edvard Munchs tid var det en diagnose», påpeker han. På On an Island har han også funnet frem til en form for «northern gothic». Spesielt på «The Rust», en trøstesløs sang om kjærlighet og bilvrak som ruster i takt, og på «Now You See Me, Now You Don´t», en liten novelle fra gamle dagers samfunnsliv nordpå. En ung pike tar seg en elsker som både kan være Djevelen og en omreisende predikant, det blir barn av det, en svart hund viser seg på fjellet og uværet krever altfor mange liv på sjøen. En blidere nordlandsromantikk finner vi i «Two Green Feathers», som låner motivet fra åpningen av Knut Hamsuns roman Pan. Sivert leste den i attenårsalderen, da han ennå bodde nordpå, og boka gjorde kraftig inntrykk. Så opplevde han selv en gang å få to grønne fjær i posten — fra en kvinne som tydeligvis hadde lest samme Hamsun-tekst. Sivert Høyem bekjenner seg til en sangtradisjon som begynner med Roy Orbison og Scott Walker, en nesten operamessig måte å synge poplåter på. David Bowie er et skudd på denne stammen. Det er også Chris Isaak, som rendyrker den melankolske tonen Sivert liker så godt. Vi hører spor av andre forbilder han stadig vender tilbake til. «When Your True Love Is Gone» har fraser som kunne kledd Leonard Cohen. Den klareste poplåta påalbumet, «Aim For the Heart», har vendinger som fører tankene til Bryan Ferry, en absolutt favoritt. Som Ferry betrakter Høyem hele pophistorien som et bibliotek der det bare er å låne det man liker — i «Aim For the Heart» noen detaljer med en latinsk eller meksikansk valør. Rent vokalt har han betydelig mer å fare med enn begge disse. Sivert kan synge som en engel når han vil, som en djevel når det trengs. På On an Island hører vi både bedehuset og bluesklubben, rockmusikkens to elementærpartikler.
Torgrim Eggen, forfatter
DE SOM ER MED:
Sivert Høyem: sang, gitar
Christer Knutsen: gitar, keyboards, sang
Børge Fjordheim: trommer, slagverk, sang
Med hjelp fra Lise Voldsdal (fiolin), Cato Salsa (gitar/keyboards), Øystein Frantzvåg (bass/keyboards)
